Det fascinerende instrumentet banjoen, som har fire, fem eller seks strenger, har en interessant historie som kan spores tilbake helt til 1600-tallets Afrika. Deretter brakte slavene banjoen videre til USA, og derfra spredte den seg over hele verden. Bli med på en reise tilbake i tid med disse morsomme faktaene om banjoen!
Banjoen er kanskje ikke det mest utbredte instrumentet her i Norge, men er likevel et kjent instrument for de fleste. De fleste starter med en gitar, men banjoen er kjent for sin unike sound og er en perfekt utfordring for alle som ønsker å utvikle musikkspillingen sin. En vanlig banjo koster ikke all verden, og blar du opp et par tusenlapper får du god banjo! Du trenger altså ikke vinne i Lotto eller ha superflaks på nettets nyeste casinoer for å ha råd til å begynne å spille banjo!
Over til ti (litt) morsomme fakta om banjoen.
1. Banjoen ble brukt av vestafrikanske slaver så langt tilbake som på 1600-tallet.
2. Ny forskning innen vestafrikansk musikk viser spor etter over 60 klimpreinstrumenter, som alle i en eller annen grad viser likhetstrekk med banjoen. Disse er sannsynligvis forgjengerne til banjoen.
3. Det tidligste beviset vi har på klimpreinstrumenter kommer fra Mesopotamia for rundt 6 000 år siden.
4. Den første definitive beskrivelsen av banjoens opprinnelse kommer fra et dagboknotat av Sir Hans Sloane i 1687. Han var en engelsk lege som besøkte Jamaica, og kalte dette afrokaribiske instrumentet en «strum stump».
5. Allerede på tidlig 1900-tall hadde banjoen blitt stavet på 19 forskjellige måter, fra «banza» til «bonjoe».
6. Den tidligste referansen vi har til banjo i Nord-Amerika dukket opp i John Peter Zengers The New York Weekly Journal i 1736.
7. William Boucher (1822-1899) var den første som drev med kommersiell produksjon av banjoer. The Smithsonian Institution har tre av hans banjoer fra årene 1845-1847. Boucher vant flere medaljer for sine fioliner, trommer og banjoer på 1850-tallet.
8. Joel Walker Sweeney (1810-1860) var den første profesjonelle banjospilleren som lærte å spille direkte fra afroamerikanerne, og den første dokumenterte hvite banjospilleren gjennom tidene.
9. Etter 1850 ble banjoen stadig mer populær i USA og England, som et muntert instrument for populærmusikk.10. Jazzalderen skapte et lite hysteri rundt den meget populære firestrengede versjonen av banjoen. Rundt 1940 ble den firestrengende banjoen delvis erstattet av gitaren.
I dagens travle verden er vi blitt mer og mer vant til at det alltid er mye støy rundt oss. Enten du er i trafikken, på butikken eller på jobb, må man finne seg i at det er svært mye støyende lyder fra omgivelsene. Når man kommer hjem kan det være annen type støy som venter deg, spesielt hvis du har barn i huset, eller hvis TV-en alltid er påslått. Derfor er det viktig å slappe av fra tid til annen. En god avslappingsøkt kan være med på å lade batteriene, slik at du er klar til nye tak. Mange liker å høre på beroligende, harmonisk musikk når de slapper av, og det er her banjomusikk kommer inn.
Banjomusikken er ikke like støyende som andre typer instrumenter
Det er liten tvil om at banjo ikke er like støyende som andre instrumenter. De fleste kan være enige om at en el-gitar skaper mye støy, enten du liker det eller ikke. På samme måte vil nok de fleste nikke anerkjennende og si seg enige i at banjoen ikke er i nærheten av like støyende. Dette er på grunn av de harmoniske, myke tonene den gir, sammenlignet med mange andre instrumenter.
Hvis du ikke har noen innadgående kjennskap til banjomusikk enda, er det ingen grunn til å fortvile. Det finnes svært mye gratis banjomusikk du kan høre på, for å bli bedre kjent med denne herlige musikkstilen. På nettstedet YouTube finnes det svært mye banjomusikk fra artister over hele verden lett tilgjengelig. Her kan du få en god innsikt i hvordan banjomusikk bruker å høres ut, hvilke ulike stilarter som finnes innen banjomiljøet, og kanskje finner du en ny favorittartist som bruker banjoen?
Den harmoniske banjospillingen passer godt inn i enhver situasjon
Nesten uansett hva du driver med, kan det være passende å høre på banjomusikk. Kanskje sitter du ofte i rushtrafikk på vei til og fra jobb, og opplever det som stressende? Sett på banjomusikk på bilens høyttaleranlegg og kjenn roen senke seg over kroppen. Kanskje er du en av dem som sitter på jobb og irriterer deg over åpne kontorlandskaper som fører til svært mye støy fra kolleger som ikke har det samme synspunktet på arbeidsro som deg? Da kan du finne frem øretelefonene, sette på beroligende banjomusikk og fokusere fullt ut på jobbingen din.
Banjomusikk fungerer også godt i bakgrunnen hvis du sitter og driver med fritidsaktiviteter eller spiller spill. Enten du foretrekker brettspill, dataspill eller online casino er det liten tvil om at banjomusikk kan skape god stemning – enten man sitter alene, sammen med familie, eller med en vennegjeng. Kanskje kan du introdusere familie og venner for banjomusikkene, for å spre det glade budskapet?
Det er liten tvil om at banjomusikk har et stort nedslagsfelt. Faktisk større enn man skulle tro. Nesten uansett hvilken type musikk folk foretrekker, er det svært mange som kan si seg enig i at banjomusikk absolutt ikke er så verst, selv om det egentlig er langt unna folks typiske favorittsjanger.
Banjoens historie har ingen tydelig start, men røttene kan spores helt tilbake til 1300-tallets Afrika, om ikke lenger. I dag assosieres banjoen med Appalachia, bluegrass-musikk og komplekse fingergrep.
På veien har banjoen utviklet seg fra sin start som et rustikt instrument laget kun av naturlige materialer, til et moderne, metallisk instrument kjent for sin særpregede klang.
Med spillere over hele verden som stadig utvikler nye måter å bruke banjoen på, vil historien om banjoen garantert utvikle seg i nye, og uventede, retninger i årene framover. Den er allerede ganske interessant, og uansett om favoritthobbyen din er musikk, fjellturer eller nettcasino så kan du finne glede i denne artikkelen!
Banjoens histore
Det første historiske tegnet på banjoen finner vi fra Afrika på 1300-tallet, men med tanke på mangelen av nedtegninger og dokumenter fra den tidsperioden, kan vi anta at instrumentene fantes i områdets også før den tid.
Den afrikanske forgjengeren til banjoen kom ikke fysisk til resten av verden. I stedet kom den i hodet til de afrikanske slavene som ble tatt med mot sin vilje, og uten sine eiendeler. De husket hvordan de skulle lage instrumentene som ble brukt i deres kultur, og da de kom fram lagde de banjoen med materialene de hadde for hånden.
Slavene ble først tatt med til Karibien, så det er fra øyplantasjene vi finner de første sporene etter banjolignende instrumenter. Etter hvert som slaveriet spredde seg til fastlandet i USA spredde både den afrikanske musikken og instrumentene seg også der.
Slaveeierne innså at favorittinstrumentene til slavene, tromme, kunne brukes til å kommunisere mellom plantasjene og hjelpe planlegge motstand. Derfor ble trommer bannlyst, noe som gjorde at banjoen, eller «banjar» som den ble kalt da, ble populær.
Materialene som ble brukt til å lage banjoen var enkle: en uthulet frukt, en trehals, et dyreskinn som ble strukket over frukten, og strenger laget av hestehår, dyreinnmat eller annet passende materiale.
De første banjoene hadde ingen bånd, kun tre eller fire tunge strenger, og en dypere, mykere lyd enn de fleste moderne banjoer.
Vi vet at banjoen hadde spredd seg relativt bredt innen 1781, da Thomas Jefferson skred om slavene på plantasjen sin at deres foretrukne instrument var banjar, som de tok med seg fra Afrika.
Det tok ikke lang tid før også hvite mennesker lærte seg å spille instrumentet fra både slaver og frie sorte menn, særlig i Appalachene, hvor banjoen ofte var laget av skinn fra skogmurmeldyr.
Banjoen spredte seg enda raskere på 1830- og 1840-tallet da musikere som Joel Sweeney og Dan Emmet gjorde suksess med en slags form for underholdning kalt minstrel. De fremførte musikk som mobbet afroamerikansk kultur, med brent kork gnidd ut i fjeset – kjent som blackface. Bandene bestod vanligvis av en banjo, en fele, og en tamburin.
På 1840-tallet reiste hundrevis av minstrelgrupper rundt og opptrådte over hele USA og også utenfor landets grenser. Joel Sweeney spilte til og med banjo for Englands dronning Victoria, hvor han la en del av grunnlaget for at instrumentet er populært den dag i dag.
Under borgerkrigen i USA underholdt banjospillere troppene på begge sider. Etter krigen forsøkte mange hvite musikere å frigjøre banjoen fra koblingen mot blackface-minstrelgruppene, og på universiteter over USA vokste det fram banjoorkester. Banjoen ble et populært orkesterinstrument og ble blant annet brukt til å spille europeisk dansemusikk.
I de dype sørstatene i USA fortsatte banjoen å vokse i popularitet som et folkeinstrument, og immigrantene fra Europa spilte ulike versjoner av gammel folkemusikk på banjoen. Regionale spillestiler utviklet seg over tid, noe som innebar at den første store stjernen i radioprogrammet Grand Ole Opry, Uncle Dave Macon kunne spille banjoen i 17 forskjellige stiler.
I sørstatene spilte banjoen også en viktig rolle i utviklingen av tidlig jazzmusikk og blues. Jazzband både i New Orleans og andre steder foretrakk banjoen framfor gitaren i de tidlige årene. Selv de første jazzmusikalene på 1920-tallet brukte en eller flere banjoer i orkesteret.
Den store depresjonen, både i USA og i resten av verden, førte til at de fleste jazzbandene tok i bruk gitaren, som kostet en tredjedel av en banjo.
Den best kjente bluegrass-banjospilleren gjennom tidene, Earl Scruggs (1924 – 2012) var ansvarlig for å gjøre banjoen populær over hele nasjonen, og inspirerte en haug av etterfølgere som kopierte hans teknikk og dannet bluegrass-band over hele det nord-amerikanske kontinentet. I bluegrass, som i jazz, spiller musikerne ofte improviserte soloer basert på velkjente rytmer.
Banjoen spilte ofte en mer rytmisk og støttende rolle i bluegrass, men ekstreme nivåer av virtuositet og komplekse teknikker har utviklet banjoen til et svært kapabelt soloinstrument i bluegrass-miljøet.
Klassiske komponister som Kurt Weill, Ernst Krenek, og mer nylig Hans Werner Henze har inkorporert banjoen inn klassiske orkester. Béla Fleck har gitt banjoen et liv innen moderne jazz, fusion og verdensmusikken som soloartist, og utvidet grensene for hva som er mulig å gjøre med instrumentet.
Béla Fleck er født i New York, og har fra han var en liten gutt alltid elsket musikk. Det skulle likevel ta lang tid før han begynte å spille banjo. Først da han var 15 år fikk han sin aller første banjo av sin bestefar. Da hadde han allerede lært seg flere andre instrumenter. Etter at han var ferdigutlært på høyskolen, spilte han som gatemusikant i mange år med sin venn Mark Schatz. Han startet etter hvert i New Grass Revival og The Fleckstones. Han spiller også med sin berømte kone, Abigail Washburn, som også spiller banjo. Denne kombinasjonen av oppvekst, inspirasjon og engasjement har gjort Béla til en av verdens beste banjoister gjennom tidene.
Her kommer en liten artikkel om hans band og hvordan han etter hvert møtte sin 19 år yngre kone, Abigail Washburn.
New Grass Revival
Dette bandet ble samlet i 1971, og gjennom 18 år utgav bandet 20 album. Bandet spilte på gammel tradisjonell folkemusikk, men også utseende og bekledning bar preg av at gruppen var fascinert av den stilen. Samtidig eksperimenterte de med ny musikk, som i enkelte miljø ikke ble godt tatt i mot. Fleck kom ikke inn før i 1981, men hans nærvær og spill tok bandet til nye høyder, med låter som ”Big Foot” og ”Seven by Seven”, og man hørte fort at musikken var preget av progressiv musikk.
The Fleckstones
Dette ensemble ble startet opp i 1988, etter at Fleck var med i en tv-sendt forestilling på PBS. Det var mange kjente musikere som deltok, og Bela ville fortsette samarbeidet etter at sendingene var over. De ble enige om å kalle bandet Béla Felck and the Fleckstones. Fleckstones blandet bluegrass og jazz, og musikken ble noe helt nytt for lytterne som samtidig elsket det de hørte. Bandet bestod av Bela, brødrene Wooten og Howard Levy. Fleckstones elsket å kle seg ut som superhelter og skurker. De gjorde innspillinger med andre kjente artister som blant annet Stevie Wonder og Bonnie Raitt.
De fikk etter hvert stor oppmerksomhet for sine nye veivalg som kombinerte improvisasjon, jazz og bluegrass, og et instrument som irriterte noen, nemlig drumitaren, eller zendrum, en elektronisk trommemaskin. Bandet mottok 6 Grammys og flere nominasjoner i samme konkurranse.
Fleck og Washburn
Som to av verdens beste banjoister, har mange kalt paret for en helligdom og lykketreff. De møttes på en tilstelning der han spilte og hun danset. Men senere har han også produsert musikk for henne, som er mer oldtime-inspirert musikk.
Det er Bela Fleck sin elskov til banjo, bluegrass og folkemusikk som i sin tid gjorde at han ble en banjoist. Etter den tid har han spilt i noen av de beste bandene for den tradisjonelle musikk-sjangeren, som han og musikerne har videreutviklet i en mer moderne retning, med inspirasjon fra andre sjangre som jazz og rock. Selv om de var mest aktive i en tid der andre typer musikk ble mer populær, har sjangeren alltid holdt seg aktuell, spesielt i countrymiljøet og for dem som elsker tradisjonell amerikansk sør-stat-musikk.
Musikken som er videreutviklet fra eldre amerikansk musikk bruker også trommer og andre rytmeinstrumenter, det brukes ikke i f.eks. bluegrass. Selv om banjoen stammer fra trommer og afrikanske strengeinstrumenter så ble ikke dette brukt i tidlig amerikansk musikk. Det er den senere tids musikk hvor trommer er viktig, i bluegrass er det f.eks. mandolinen som har rollen som skarptrommen har på et trommesett.
Bandet hans ”Bela Fleck and the Fleckstones” er fortsatt aktive, med et lite opphold mellom 2012-16. Med bandet opptrer de på festivaler og konserter spesielt i USA, men også utenfor landegrensene. Han spiller også konserter med sin kone.
Dette er en liten smakebit på livet til den berømte banjoisten Béla Fleck, og den som vil finne ut mer kan finne mer stoff om ham på internett.
Mange banjo-spillere er også pasjonerte hundeeiere. Det ligger nok i en banjo-entusiasts natur å være engasjert. Ettersom banjo-musikk er ganske så følelsesrelatert er det ikke unaturlig å også knytte seg til en hund. Men med frakt av både banjo og hund et det noen ting man bør tenke på.
For når du er på tur er det selvfølgelig meningen at både banjoen og hunden kommer helskinnet fram. Banjo + hund i baksetet er ikke nødvendigvis den beste kombinasjonen. Mens banjoen klarer seg normalt best alene, er nok et hundebur det beste for hunden.
Hva slags hundebur er best?
Du tenker kanskje at et hundebur er et hundebur, men en viss forskjell er det. Først er det selvfølgelig størrelsen. Hunder har flere variasjoner i størrelse enn oss mennesker, og det må det tas hensyn til. Noen mener at en ekte banjohund må tilhøre en av de store rasene. Da kommer du heller ikke utenom et stort bur. Til det bør du også ha en stor bil.
Når det er sagt, finnes det også små banjohunder. Banjo-miljøet er preget av mangfold. De små er nok også mest praktisk dersom du ikke har så stort kjøretøy.
På nettstedet Billige-hundebur.com ser du utvalget av store og små hundebur. Der er det også mulig å søke opp bil-modellen din for å se om det er noen bur som passer spesielt til denne.
Ivareta sikkerheten på tur
Med et godt tilpasset og festet hundebur er du godt rustet. Skulle det skje en oppbremsing eller i verste fall en kollisjon, vil ikke hunden fare framover. Selv en liten mops på to kilo vil utgjøre hele 80 kilo når den fyker fram etter at du har kollidert i en fart av 50 kilometer i timen, i henhold til If forsikring. Du vil helst ikke tenke på det som kan skje hvis det skjer i større fart med en diger hund.
Hundeburet er den fremste anbefalingen for sikring, ifølge ekspertisen. Men de kan til nød godta en hundesele. Disse kan være litt vanskelige å tilpasse, og har heller ikke scoret på langt nær like godt som hundebur i kollisjonstester.
Kos dere på tur
Det innebærer hyppige pauser for strekk, inntak av vann og kanskje slå et par strenger på banjoen. En liten godbit er heller ikke å forakte.
Og husk for all del å ha nok cd-er med banjo-musikk i hanskerommet. I motsatt fall vil selv den korteste etappe føles for lang.