Banjoens historie har ingen tydelig start, men røttene kan spores helt tilbake til 1300-tallets Afrika, om ikke lenger. I dag assosieres banjoen med Appalachia, bluegrass-musikk og komplekse fingergrep.
På veien har banjoen utviklet seg fra sin start som et rustikt instrument laget kun av naturlige materialer, til et moderne, metallisk instrument kjent for sin særpregede klang.
Med spillere over hele verden som stadig utvikler nye måter å bruke banjoen på, vil historien om banjoen garantert utvikle seg i nye, og uventede, retninger i årene framover. Den er allerede ganske interessant, og uansett om favoritthobbyen din er musikk, fjellturer eller nettcasino så kan du finne glede i denne artikkelen!
Banjoens histore
Det første historiske tegnet på banjoen finner vi fra Afrika på 1300-tallet, men med tanke på mangelen av nedtegninger og dokumenter fra den tidsperioden, kan vi anta at instrumentene fantes i områdets også før den tid.
Den afrikanske forgjengeren til banjoen kom ikke fysisk til resten av verden. I stedet kom den i hodet til de afrikanske slavene som ble tatt med mot sin vilje, og uten sine eiendeler. De husket hvordan de skulle lage instrumentene som ble brukt i deres kultur, og da de kom fram lagde de banjoen med materialene de hadde for hånden.
Slavene ble først tatt med til Karibien, så det er fra øyplantasjene vi finner de første sporene etter banjolignende instrumenter. Etter hvert som slaveriet spredde seg til fastlandet i USA spredde både den afrikanske musikken og instrumentene seg også der.
Slaveeierne innså at favorittinstrumentene til slavene, tromme, kunne brukes til å kommunisere mellom plantasjene og hjelpe planlegge motstand. Derfor ble trommer bannlyst, noe som gjorde at banjoen, eller «banjar» som den ble kalt da, ble populær.
Materialene som ble brukt til å lage banjoen var enkle: en uthulet frukt, en trehals, et dyreskinn som ble strukket over frukten, og strenger laget av hestehår, dyreinnmat eller annet passende materiale.
De første banjoene hadde ingen bånd, kun tre eller fire tunge strenger, og en dypere, mykere lyd enn de fleste moderne banjoer.
Vi vet at banjoen hadde spredd seg relativt bredt innen 1781, da Thomas Jefferson skred om slavene på plantasjen sin at deres foretrukne instrument var banjar, som de tok med seg fra Afrika.
Det tok ikke lang tid før også hvite mennesker lærte seg å spille instrumentet fra både slaver og frie sorte menn, særlig i Appalachene, hvor banjoen ofte var laget av skinn fra skogmurmeldyr.
Banjoen spredte seg enda raskere på 1830- og 1840-tallet da musikere som Joel Sweeney og Dan Emmet gjorde suksess med en slags form for underholdning kalt minstrel. De fremførte musikk som mobbet afroamerikansk kultur, med brent kork gnidd ut i fjeset – kjent som blackface. Bandene bestod vanligvis av en banjo, en fele, og en tamburin.
På 1840-tallet reiste hundrevis av minstrelgrupper rundt og opptrådte over hele USA og også utenfor landets grenser. Joel Sweeney spilte til og med banjo for Englands dronning Victoria, hvor han la en del av grunnlaget for at instrumentet er populært den dag i dag.
Under borgerkrigen i USA underholdt banjospillere troppene på begge sider. Etter krigen forsøkte mange hvite musikere å frigjøre banjoen fra koblingen mot blackface-minstrelgruppene, og på universiteter over USA vokste det fram banjoorkester. Banjoen ble et populært orkesterinstrument og ble blant annet brukt til å spille europeisk dansemusikk.
I de dype sørstatene i USA fortsatte banjoen å vokse i popularitet som et folkeinstrument, og immigrantene fra Europa spilte ulike versjoner av gammel folkemusikk på banjoen. Regionale spillestiler utviklet seg over tid, noe som innebar at den første store stjernen i radioprogrammet Grand Ole Opry, Uncle Dave Macon kunne spille banjoen i 17 forskjellige stiler.
I sørstatene spilte banjoen også en viktig rolle i utviklingen av tidlig jazzmusikk og blues. Jazzband både i New Orleans og andre steder foretrakk banjoen framfor gitaren i de tidlige årene. Selv de første jazzmusikalene på 1920-tallet brukte en eller flere banjoer i orkesteret.
Den store depresjonen, både i USA og i resten av verden, førte til at de fleste jazzbandene tok i bruk gitaren, som kostet en tredjedel av en banjo.
Den best kjente bluegrass-banjospilleren gjennom tidene, Earl Scruggs (1924 – 2012) var ansvarlig for å gjøre banjoen populær over hele nasjonen, og inspirerte en haug av etterfølgere som kopierte hans teknikk og dannet bluegrass-band over hele det nord-amerikanske kontinentet. I bluegrass, som i jazz, spiller musikerne ofte improviserte soloer basert på velkjente rytmer.
Banjoen spilte ofte en mer rytmisk og støttende rolle i bluegrass, men ekstreme nivåer av virtuositet og komplekse teknikker har utviklet banjoen til et svært kapabelt soloinstrument i bluegrass-miljøet.
Klassiske komponister som Kurt Weill, Ernst Krenek, og mer nylig Hans Werner Henze har inkorporert banjoen inn klassiske orkester. Béla Fleck har gitt banjoen et liv innen moderne jazz, fusion og verdensmusikken som soloartist, og utvidet grensene for hva som er mulig å gjøre med instrumentet.
