Select Page

En historie…

Det kunne vært tatt fra en gammel westernfilm, eller kanskje det faktisk også har skjedd i det virkelige Amerika en gang for lenge siden. En haiker på vei fra ingenmannsland til nye muligheter, en kyst langt der borte, eller en by med liv. Det var viktig for ham å starte på en ny giv, med muligheter for arbeid og finne den store kjærligheten. Alt man eier i en bunt på ryggen, og ved sin side en banjo i en kasse.

Det var glohett i ørkenen, og ved den øde veien vandret en ung mann i slitt dongeri og en oppbrettet skjorte. Det var bare cowboyhatten som tok litt av for solsteiken, selv om den snart gikk ned i vest. De to, han og banjoen, vendte ryggen til den og tuslet videre mens det eneste han hørte var sine egne skritt i den tørre sanden. Det begynte å tære på vann i den lille lerka, og helst skulle han ønske det var bourbon eller kanskje en ekte whisky i den.

Langt der borte hørte han en svak summing. Det begynte å bli mørkt og her var det ingen plass å være for en enslig ulv. Han var ingen ulv i fåreklær, men akkurat nå skulle han gjort nesten hva som helst for en kald dusj, et rom med egen seng, en matbit. Og ikke minst en bourbon. Det var flere dager siden sist. Det føltes i hvert fall slik ut.

Det var ikke mange som kjørte på disse veiene på denne tiden. Nå og da en lastebil og noen travle folk. Ellers bare noen glimt langt i det fjerne som aldri kom nærmere.

Men denne gangen var han ganske sikker. Det var en bil. Han snudde seg og langt i det fjerne kunne han til og med skifte lysene.

Han måtte virkelig få stoppet denne bilen. Det var ingenting å gjøre der ute nå. Det var øde, det var farlig og det verket i den lange, slanke kroppen.

Det var nå eller aldri. Med et byks hoppet han ut i veien og veivet med armene. Det var en svær pickup, en Dodge, som slakket ned og kjørte til siden. Stans, stopp kan De gi med skyss til nærmeste motell eller landsby?

Sakte gikk det sotete vinduet opp, og hva som skjulte seg bak ville straks bli klart for ham. Det eneste han så var en rad med hvite tenner i et digert smil. En svær afro-amerikaner skulle det vise seg å være- Han hadde ærend å gjøre, men han sa:

”Ja, sitte på, det skal du få”, men han måtte dessverre sitte på lasteplanet. Takk, jeg skylder deg en stor tjeneste. Akkurat nå har jeg knapt vann til meg selv, men jeg har banjoen min. Flott, hopp i baki, der skal være god plass og her har jeg noen pledd du kan sette deg på. Så klimprer du en trall eller to for meg. Jeg skal kjøre hele natta til jeg kommer til Liberal hadde jeg tenkt. Der bor min gamle mor.

Kameraten hadde til og med litt vann og en matbit å avse. Det skulle bli vendepunktet hans på den lange ferden. Kanskje han nå kunne komme seg til Kansas City, hvor hans bror levde. Pickupen la ut på veien igjen, og karen fikk i seg matbiten og helte i seg vannet. Med et pledd rundt seg, dro han frem banjoen fra kassen sin.

Hele natten til solen stod opp, spilte han de flotteste låtene han kjente fra ungdomsdagene. Med sine fingerferdigheter, raske spill og flotte sang, holdt han sjåføren med selskap og selv var han overlykkelig over å ha kommet enda et steg nærmere det nye og bedre livet han drømte om.