Select Page

Dixieland kjennetegnes som den livlige jazz-musikken som vokste opp i sørstatene, spesielt rundt New Orleans i 1900-10. Dixieland spredte seg videre til New York noen år senere, og ut over til hele verden siden den gang.

Og har man en banjo tilgjengelig, da er Dixieland akkurat noe for deg. Det trenger ikke å være vanskelig, men for å få til lydbildet, må man spille korrekt. Uansett hvilken type banjo man har, kan man bli en garvet dixieland-musiker etter litt øving. Har man en tenorbanjo eller plektrumbanjo så er man uansett innafor.

I Dixieland og andre sjangre er banjoen brukt til å holde rytmen, så derfor er timing essensielt. Dette vil skape den beste totale lydopplevelsen. Og utvikler musikken seg i en ny retning, må banjoen henge seg på denne så godt den kan.

Spille Dixieland

Å spille banjo i denne sjangeren er forklart av noen som å være tunet til trommene, hvor man skal angripe musikken i perfekt timing med trommene. Da skal det nesten være umulig å skille de to fra hverandre.

Banjoen kan brukes til solospill, spesielt dersom det er en stoppsolo midt i en låt, eller akkompagnert med andre instrumenter. Det er i slike situasjoner banjospilleren skal vise sine kunster. Dixieland handler tross alt om moro og glede, og er et uttrykk for den improviserte spontaniteten man finner så ofte i sjangeren. Man må lytte til dixieland-musikk og øve for å få til dette. Både strengespill og melodiøs improvisasjon må øves lenge på slik at det blir en naturlig del av spillet. Å øve på harmonisk mollskall er en forutsetning for å få til den naturlige flyten i musikken. I øvingsfasen kan man ta det rolig slik at man får inn grepene og flyten, for så å sette opp farta etter hvert. Det er like viktig å spille rent som å kunne spille fort.

Sjangre og band

Dixieland utviklet seg i mange retninger og former etter at den for fullt ble oppdaget. Fra å kun være et bandnavn tidlig (Original Dixieland Jazz Band), gjorde utviklingen til at den ble sin egen sjanger. Med impulser fra Chicago stil og Louis Armstrongs ”kinesiske musikk”, blandet sammen med stilen fra New Orleans. Moderne Dixieland består i dag av ulike stiler, slik som Chicagostil, Westcoast Revival, Old-style jazz med innflytelse fra nederlandsk improvisatorisk jazz.

Helt fra Original Dixieland Jazz Band har sjangeren utviklet seg og fostret mange kjente musikere. Louis Armstrong var en av dem, sammen med mange andre av den tiden, slik som Barney Bigard og Edmond Hall.

Jim Cullum Jazz Band består av far og sønn Cullum som både er med i radioprogrammer og en egen klubb, Landing Jazz Club i San Antonio.

Steamboat Willie er en gjeng veteraner som spiller på Café Beignet i New Orleans den dag i dag.

Dukes of Dixieland er et familieorkester som fremelsker Dixieland også i New Orleans.

Al Lewis, Ed Quinn, Bill Lowrey og Scotty Plummer

Av banjoister innen Dixieland, kommer man ikke utenom Al Lewis. Han var både en fantastisk banjoist men også en foregangsmann når det gjaldt å ta vare på gammel musikk. Mye av musikken fra den gang ble aldri skrevet ned, men overført fra øre til øre. Hans lidenskap var å opptre og glede andre.

Ed Quinn var også en av de store fra en svunnen tid, som opptrådte sammen med blant annet Jimmie Davis og Bing Crosby, selv om det finnes svært få opptak fra den tiden han levde. Han oppnådde stor respekt fra sine medmusikere.

The Prince of Banjo, Scotty Plummer døde i en alder av 31 år, men klarte å oppnå stor suksess med sitt banjospill med artister som Eddy Arnold og Liberace.

Charlie Tagawa, som døde sent i juli 2017, var en japansk-amerikansk banjoist som elsket Dixieland. Med inspirasjon fra japansk musikk, blandet han inn banjo-spillet sitt inn i den amerikanske stilen. Han var til og med læreren for mange av de senere banjoistene som Plummer og Kevin McCabe.

En annen som gjorde det var Bill Lowrey. I en alder av 13 år, begynte de to å spille sammen ett år senere i Junior Banjo Band. Dixieland ble etter hvert en naturlig retning for den glade banjoisten.